Fokalisering

I dette innlegget vil jeg skrive litt om fokalisering. Fokalisering i en narrativ tekst handler hovedsaklig om hvem som ser, kontra hvem som snakker. Kort fortalt har det hele med synsvinkel å gjøre. Den beste måten å bestemme fokalisering på, kan være ved å stille spørsmålet: "Hvor ligger sansningssenteret?" Altså, hvem føler i teksten.

I hovedsak snakker vi om tre forskjellige typer fokalisering. Intern fokalisering, ekstern fokalisering og nullfokalisering.

Intern fokalisering finner vi i tekster hvor sansningssenteret finnes hos en av personene i fortellingen. Store deler av Harry Potter-bøkene er for eksempel skrevet med intern fokalisering: Leseren ser verden gjennom Harrys øyne. Vi får innblikk i hans tanker og følelser, men vet ikke stort om hva menneskene rundt ham tenker og føler.

Ekstern fokalisering ligger sansningssenteret seg på et bestemt punkt i fortellingen, utenfor personene. Ved denne typen fokalisering har ikke fortelleren tilgang til personenes indre, til deres tanker og følelser. Fortelleren blir en slags "flue på veggen" - han kan se det meste som foregår av personenes handlinger og hva de sier, men han kan ikke fortelle noe om hva som foregår inne i hodene deres.

Nullfokalisering kan minne litt om ekstern fokalisering, vet at sansningssenteret også her ligger utenfor personene. Forskjellen er derimot at fortelleren ved nullfokalisering ikke har noen begrensninger i forhold til å fortelle om personenes tanker og følelser. Fortelleren vet alt som foregår om og med alle til enhver tid. I tillegg har han heller ikke noe markert ståsted i fortellingen, slik som ved ekstern fokalisering. 

Det er ikke sånn at en tekst (og spesielt ikke lengre tekster som romaner) konsekvent holder seg til en type fokalisering. Hovedpoenget med å merke seg fokaliseringen blir da å legge merke til når den bytter. Hva skjer med teksten, dersom den går fra intern fokalisering til nullfokalisering. Eller fra nullfokalisering til ekstern fokalisering?